Kronikk:
På hjemmebane skjer det forbausende lite!
Alle er enige om at sjøtransport er mer miljøvennlig enn landtransport. Mer av godset bør fraktes sjøveien, for både klima og din skyld. Norge har undertegnet forpliktende internasjonale avtaler, og har sågar tatt en global lederrolle for raskere utslippsreduksjoner i skipsfarten. På hjemmebane skjer det forbausende lite.
Der et fartøy med elektrisk eller annen nullutslipps fremdrift har tilnærmet null klimautslipp, etterlater elektriske lastebiler seg fortsatt svevestøv og gummipartikler. Den teller også i ulykkesstatistikkene og belaster et allerede sprengt veinett.
Regjeringen har presentert sitt forslag til Statsbudsjett for 2025. Det følger samme linje som foregående år, uten store endringene. Bortsett fra at det ligger inne en kraftig økning i drift og vedlikehold både på vei og bane.
Kysten er glemt. Også denne gangen.
Regjeringen har de siste årene redusert veibruksavgiften for tyngre kjøretøy. For å følge opp mål og avtaler om mer gods på grønnere sjøtransport, burde statsbudsjettene vært fulgt opp med tilsvarende avgiftsreduksjon til sjøs. I stedet øker de statlige avgiftsforskjellene mellom transportformene år for år.
Så langt gir all praktisk norsk politikk en stikk motsatt virkning av ambisjonen om å flytte gods fra vei til sjø og bane. En allerede tynnslitt tillit til de politiske festtalene blir – om mulig – enda tynnere uten reell oppfølging med gode virkemidler.
Nord-Trøndelag Havn IKS har i mange år jobbet for å få innlemmet Grinna losbordingsfelt i den ordinære tilbringertjenesten. Med forholdsvis små kostnader for staten, vil dette umiddelbart bedre konkurransesituasjonen til sjøtransporten i vår region. Det vil også føre til at større skip velger å ta los her for å seile innaskjærs til destinasjoner lengre nord, og få en kortere og tryggere seilas som reduserer både drivstofforbruk og forurensning.
Av dagens 67 losbordingsfelt listet i vedlegg 2 i Lospliktforskriften, er det 10 som ikke er del av den ordinære tilbringertjenesten. Alle de tre losbordingsfeltene nord i Trøndelag er utelatt fra tilbringertjenesten. Her må hvert enkelt skip betale for å transportere losen til og fra fartøyet, noe som er gratis på 57 losbordingsfelt.
Kostnadsforskjellen på å ta og slippe los nord i Trøndelag kontra 57 andre losbordingsfelt i Norge er 40.000 kroner! Hver gang.
Statens ekstraregning betales av regionalt kystnæringsliv som velger sjøtransport, i tråd med stortingets ambisjoner.
Andre losbordingsfelt uten tilbringertjeneste har gjerne nærliggende alternative felt innenfor ordningen. På Namdalskysten er nærmeste ved munningen av Trondheimsfjorden, losbordingsfeltet Flesa. Tilsvarende «gratis» losbording i nord er Åsvær Ytre og Åsvær Indre, nord for Sandnessjøen. Selv med begrenset geografikunnskap, skjønner en at det ikke er reelle alternativer i vår region.
Den 16. september 2024 besvarte fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss et spørsmål fra stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland (H) om bakgrunnen for forskjellsbehandlingen av losbordingsfeltene på Norskekysten. Svaret var både generelt og intetsigende. Det er både skuffende og bekymringsfullt at statsråden ikke har satt seg bedre inn i saken og ser det totale bildet.
Mener havministeren at vi er tjent med et stort hull i lostilbudet og tilbringertjenesten i Trøndelag? Bør ikke sjøtransporten i kystnasjonen Norge få konkurrere på samme vilkår som andre transportformer?
Norge har verdens nest lengste kystlinje og et veinett som allerede er sprengt og lider av et enormt vedlikeholdsetterslep. Samtidig setter Stortinget og regjeringen sin lit til at kysten skal finansiere velferdsstaten i årene som kommer. Da må det tilrettelegges for det – ikke bare i festtalene, men også gjennom praktisk politikk (les: Statsbudsjettet).
